Politisk forskrevelse

 

Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet skal passe seg for å ri for mange hester, det kan nemlig se ut som det er en del av høstens valgkampstrategi for dem. En slik taktikk kan fort svekke både partiet og leders troverdighet. Man må faktisk stå for noen sentrale verdier og ta noen veivalg, gjør man ikke det vil man før eller siden forskreve seg. Kursen de nå har staket ut kan fort påføre dem permanent politisk lyskestrekk.



De fleste meningsmålinger har lenge vist et ønske i folket om et regjeringsskifte. MDG, Rødt og SV har vært tydelige på at de ønsker å bytte ut de "blåblå" og sette inn Jonas, uten for mange betingelser, og deretter la styrkeforhold og forhandlinger etter valget avgjøre grad av innflytelse.

De samme partier vurderer altså en regjering utgått fra AP som et bedre alternativ for Norge enn en ny runde med Høyre/FRP - uavhengig av egen uttelling og gjennomslag. Det tror jeg er riktig og klokt. I stedet for å takke for tilliten og gå i dialog med sine politiske venner og naboer holder Ap fortsatt tett ved alle dører åpne, antageligvis for å ikke støte fra seg noen, men man kan neppe tekkes alle, selv hvor forlokkende og kortsiktig "klokt" det kan virke som. Noen må tydeligvis ha glemt den første Stoltenberg-regjeringens gedigne mageplask i 2001, den gang Jens ville leke lyseblå sentrumspolitiker og slik la grunnlaget for SVs kanonvalg i 2003.

Mange velgere finner det i utganspunktet vanskelig å se for seg et samarbeid med relativt "reaksjonære" KrF, undertegnede frykter ikke en velmenende Hareide, men det stopper dessverre ikke der. Gahr Støres invitt til stortingets mest arbeiderfiendtlige parti, Venstre, er et trist skue. Mon tro hva fagbevegelse og venstresiden i eget parti mener om å ta Skei Grandes parti og arbeidslivspolitikk - med søndagsåpne butikker, mer midlertidighet og kutt i sykelønn som ambisjon - inn i varmen. Jeg vet hva jeg syns: latterlig, kunnskapsløst og et slag i ansiktet på partiets viktigste støttespillere.

For alle oss andre som også ønsker en ny regjering og en ny retning er Aps uvilje og redsel mot å ta valg et godt signal: Ønsker man en annen politikk en hva dagens regjering fører er eneste farbare vei å stemme på partier som kan dra Ap mot venstre, og/eller i mer miljøvennlig retning. Og faktisk; en stemme til AP kan indirekte være en støtte til Venstre. Kjenn litt på hva du syns om det. 

Min stemmeseddel går til SV, er du opptatt av rettferdig fordeling, solidaritet med de svakeste av oss og i tillegg har et hjerte som banker for miljøet er jeg trygg på at det er et godt valg. Hva du til syvende og sist bestemmer deg for er opp til deg, men tenk deg godt om. Vi trenger nemlig et skifte - et reellt et.

"Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør"

 

- London, igjen. Helvetes galninger - og kommentarfelt og diskusjonsgrupper fornekter seg ikke. Man skulle tro de samme som roper høyt om kollektiv avstraffelse, unnskyldninger og bøyde nakker fra muslimer hadde vett nok til å i hvert fall uttrykke sympati. Det var naivt av meg.

Jeg siterer: "Dette er noe vi måtte forvente", "muslimene har skylden for all terror, også den mot dem, hva har de vel her å gjøre," "dette handler ikke om terror, men om en syk mann", " dere som har innført islam her er de skyldige i all terror som kommer," "Sånn går det når høyreekstreme blir sinte, dette skulle dere forstått", " det er enten krig eller underkastelse."

Kjenner jeg blir helt svett på innsiden av hue. Vold relativiseres og legitimeres. Fremmedhatet, "dem og oss" og fascistisk tankegods smyger seg inn på oss og har for enkelte blitt tett ved stuereint.

Nei, dette er ikke forståelige reaksjoner, dette er ikke innafor. Det framstår mer og mer tydelig for meg; Jihadister, antijihadister, ekstreme islamister, ytterhøyre - de er alle av samme ulla.

De vil oss intet godt, dette handler hverken om ytringsfrihet eller "våre verdier", dette handler om ondskap, fornektelse og syke, forkvaklede ideologier. På tide å stå opp mot dem.

 

"Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!

De puster på hatets og ondskapens glør!

De liker å drepe, de frydes ved jammer,

de ønsker å se vår verden i flammer!

De ønsker å drukne oss alle i blod!

Tror du det ikke? Du vet det jo!"

Det digitale bygdedyret

 



Jantelov og sosial kontroll - versjon 2016

Vi er ikke alltid det vi mener, ei heller det vi sier. Selvsagt ikke, det er en utopi å tro at man alltid skal klare å matche sine mål og ambisjoner for seg selv. Men når vi prøver å bli bedre mennesker er det merkelig at det brukes mot oss. Det at andres manglende evne eller vilje til refleksjon og forandring skal brukes som ammunisjon mot oss som prøver, er bare trist; «jeg er slik, ergo må du være som meg.»

Og hvor lei er jeg ikke disse evinnelige forsøkene på diskreditere folks intensjoner, holdninger og meninger. Implisitt ligger jo da at man egentlig ikke mener hva man sier, eller at alt man gjør kun er for å framstå som noe annet eller bedre enn hva man egentlig er. Det stempler store deler av Norges befolkning som løgnaktige posører. Så dårlig tro på mine med-nordmenn har jeg ikke.

Sosiale medier har blitt en arena for avsporinger, stråmenn og hersketeknikker. Her settes de stadig på plass, de som tør å mene noe om det som for dem framstår som urettferdig eller galt. Prøv å si noe om for eksempel flyktningekrisen, eller hvordan vi behandler våre medmennesker, så kommer stråmenn og ad hominem-argument på løpende bånd: «Ikke for å avspore eller noe altså, men bryr du deg like mye om de eldre, hjemløse, funksjonshemmede, fattige barn i norske familier, dyrs rettigheter, forfulgte kristne i Egypt, (den såkalte) klimakrisen, skattetrykket og urfolk generelt? Ikke det nei, visste jeg det ikke. Hykler, jævla godhetsposør.» «Husker du ikke hvem du er, hva du sa, de dårlige valgene du tok for tyve år siden, hva med da du gikk på trynet i fjor? Det skal for evig og alltid definere deg, tro ikke annet, vi vet hvem du er.»

 Ønsket om å bli bedre snus slik effektivt til noe negativt, og er et symptom på en tidsånd hvor skurkene har blitt helter. Våre ledere setter sin ære i å være «strenge men rettferdige» og hensynsløst «si ting som de er,», eller rettere sagt, presentere sin versjon av en virkelighet. Ikke for å oppnå høyere eller edle mål, men for å vinne valg eller for personlig vinning. På statsråders facebook-vegger, prøver de mest rabiate debattantene å tråkke ambisjoner om menneskelig utvikling, samhørighet, felles skjebne eller en bedre verden ned i søla mens nedrigheten hylles. Og innlegg som utviser en grenseløs menneskeforakt får ligge åpent i dagevis.

Vi er alle et produkt av noe, og vi er i prosess. Mennesker kommer aldri som en ferdig pakke. Med oss på veien har vi oppvekst, gode og dårlige opplevelser, genetiske forutsetninger, indre demoner og alt grumset de fleste av oss bærer på. Men inne i oss har vi også ønske om og behov for å gjøre det rette. Dette ubevisste som får noen til å ofre seg for andre, gjøre totalt uselviske valg; stoffet som helter skapes av. Det kan og må vannes, ikke latterliggjøres eller tråkkes på. Uten å ha et ønske om å forstå hvorfor mennesker handler og framstår som de gjør, blir denne verden nesten umulig å manøvrere i og veien til sammenbrudd kort.

Så er man muligens naiv, kanskje toget har gått, både for meg, Norge og verden. Kanskje er mine forsøk på å spille en rolle for noen (og samtidig risikere å bli beskyldt for å posere) nytteløse. Dystopien lurer også hos meg under overflaten. Men jeg kommer til å stå i det. Jeg har barn, det forplikter meg. Jeg, PK-Einar, på tross av alle lyter, feil og mangler, kommer til å stå på barrikadene for det jeg tror på og samtidig forsøke å bli bedre. Trosse drittslenging, personangrep og åpne eller skjulte angrep på karaktertrekk eller intensjoner. Fortsette kampen mot tidsånden og den selektive oppfattelse av hva ytringsfrihet innebærer. Fordi denne gangen vet jeg at jeg har rett, verden blir ikke et bedre sted av at vi stadig oppfører oss dårligere mot hverandre i sosiale medier, at troen på fakta forvitrer og grensene for hva som er akseptabel retorikk stadig flyttes på. Kampen står nå.

 

Heia Gjøvik!



 

- ser debatten nok en gang "raser" ang hva Hamar og Lillehammer får til i forhold til Gjøvikregionen. Om vi snakker offentlige arbeidsplasser og infrastruktur så er jeg dessverre enig, der er det mye å hente, helt klart, og det har nok blitt jobbet for dårlig fra regionens besluttningstagere og påvirkere, i tillegg til at kjøttvekta alt for ofte slår negativt ut for vårt vedkommende.

Men denne gangen er det kulturlivet som skal settes til veggs. Om man virkelig mener at det er berettiget, vel, så har man enten særs vond vilje eller svært dårlig kunnskapsgrunnlag. I sommer ble det feks avholdt over godt over 200 enkeltarrangementer, med mellom 80 - 90.000 besøkende. Man har ikke fått med seg hverken Sommerslagere, Urbane Totninger, Kaffka-konsertene, Utendørskonsertene på Huset, Hakkebakkeskogen, Byfest, Akevittfestival, Peder Balke, Toner på Tunet eller de hundrevis av andre store og små kulturarrangementer som foregår i regionen vår. Mangfoldet er imponerende. Joda, jeg vet at både Sting og Stevie Wonder har besøkt Hamar, og snart kommer Elton John på besøk. Ikke akkurat hotteste act på turne i 2016, men en verdensstjerne med imponerende meritter, absolutt, men i antall arrangementer og mennesker på konsertbesøk når faktisk ikke våre nabobyer oss til knærne en gang.

Det er fortsatt en god del som kan bli bedre på Gjøvik, og jeg personlig savner de største signalarrangementene, men er det noe sted survinga blir malplassert så er det her. Og hvem skal man henge på veggen? Det er vel ingen som på alvor mener at kommunen skal bli konsertarrangør - eller legge de mange millionene dette krever på bordet i underskuddsgaranier eller tilskudd - i en periode med allerede anstrengt økonomi? Vel, muligens ut over de samme som stadig vekk kritisererer våre politikere for alle andre prioriteringer de gjør. Alle til lags kan tydeligvis ingen gjera. Heia Gjøvik.

 

Krf vil øke kontantstøtten



 

 

Vil øke kontantstøtten til 9000,-

Jeg skjønner KrFs ambisjon og er på alle måter enig at det er både riktig og viktig at vi og barna våre får nok tid til å knytte enda tettere bånd. Men så var det dette med realisme. Og vi har faktisk allerede noen av verdens rauseste ordninger for barnefamilier.

Antallet eldre, og dermed også statens utbetalinger, øker raskt. Snart har vi alt for få hender i arbeide til å dekke trygdeforpliktelsene og løftene vi har gitt våre eldre, eller til å finansiere hele velferdstaten - som for meg er Norges viktigste kvalitet.

Vi trenger flere skattebetalere, ikke færre. Arbeidslivet trenger etnisk norske kvinner, nye landsmenn av begge kjønn og gjestearbeidere som både kan hjelpe oss med å løse våre utfordringer og samtidig skape et bedre liv for seg og sine. Og om vi virkelig mener alvor ang bærekraftig integreringspolitikk så er kontantstøtten også i så henseende en særdeles dårlig ide. Antallet innvandrerbarn i barnehage er allerede alt for lavt, kvinner fra innvandrermiljøer må hjelpes ut i jobb eller utdanning og vi må ha fokus på viktigheten av språk og sosiale nettverk. Slik skapes gode samfunnsborgere.

Vår høye sysselsettingsgrad blant kvinner har vært en lite viktig faktor som oljen i vårt norske velferdseventyr. Det har betydd at felleskassa vår har hatt mange nok bidragsytere til opprettholde svært gode tilbud som har kommet de fleste av oss til gode. I årene som kommer vil vi trenge enda flere. Da er neppe tiden inne for å beholde eller slik KrF her foreslår, forsterke, ordninger som gir insentiv til det motsatte. Dette koster adskillig mer enn det smaker. Kontantstøtten bør ikke økes, den må rett og slett avvikles.

Ut på tur!

 



- jeg liker dette erkenorske konseptet med å gå på tur. Mine foreldre dro med oss unga ut i skogen og på fjellet fra vi var bittesmå, jeg har gjort det samme med egne barn. Nå er de litt tyngre å få med, som ungdommer flest, men man håper jo å ha sådd et frø - selv om det tidvis kan virke som om det ble satt litt for dypt. :)

Vel ute i guds frie natur blir vi både gladere og rausere. Det hilses på fremmende og settes pris på forskjellighet. I skogen er det plass både for Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Den gamle tursekken min er fortsatt innafor, faktisk et godt utgangspunkt for en prat om "hin hårde dager," og de færreste trenger utstyr til tusenvis av krone for å gå en tur. Slik er dette en arena for alle. Jeg bestemmer tempoet og ingen ler av denne og andre raringer som subber avgårde innover i marka.

Noen tar det som trening men for de fleste av oss holder det med å gå seg litt varme. Det drikkes kaffe, spises brødskiver og selvfølgelig markeres turen med en sjokoladebit, aller helst Kvikk-Lunsj.

Det jubles over store naturopplevelser, tas spektakulære bilder - og litt mindre spektakulære selfies. Vi deler og skryter, men mest av alt handler det om begeistring over å være ute, og om å være en del av noe større enn oss selv. Om det finnes noe slikt som en folkesjel er det her du finner den. Vi kjenner på følelsen av tilhørighet og gleder oss over felleseiet vårt, naturen. En slags nasjonalisme, ja, men denne utgaven lever jeg veldig godt med.

Hurra for DNT, idrettslag, kommuner, pensjonistforeninger og alle andre ansatte og frivillige som legger til rette for oss. Takk til framsynte politikere som kjempet fram lov om fri ferdsel i utmark, strandsonelov og ellers annet som sikrer at vi nordmenn har helt unike muligheter for å nyte naturen uten å føle vi går i noen hage eller på nåde. Måtte framtidens politikere og beslutningstagere være like kloke.

Hvorfor så enøyde, MDG?



 

Jeg har aldri vært av dem som har blitt så veldig provosert av MDG, langt i fra, jeg deler mye av deres tankegods hva miljø angår, men jeg misliker sterkt blind tro på at det alltid skal brukes pisk i stedet for gulrot. Og et hvert parti som ønsker å tukle med velferdsstatens fundament eller gjøre livet vanskeligere for de nederst på rangstigen er mine politiske motstandere, også Miljøpartiet de grønne.

Nå har partiet hatt tre år på stortinget, fått opp til flere rådgivere betalt av fellesskapet, og burde dermed hatt både tid og mulighet til å utvikle egen politikk på andre områder - som sosialpolitikk og omfordeling. Satt på spissen er det eneste jeg så langt har sett av slikt er et aldeles håpløst utspill om at vi "er nødt til å se på kutt i sykelønnen" og denne uken mener altså Rasmus at bensinavgiften må opp med fem, seks kroner, uavhengig av hvor i landet du bor og hvordan din families økonomi ser ut. Mer usolidarisk og småkårsfolk-fiendtlig enn det blir det neppe.

MDG har snakket mye om sin påståtte blokkuavhengighet, og blant annet SV har dessverre mistet flere velgere til partiet, også mennesker jeg vet er glødende opptatt av utjevning og rettferdighet. Nå er det på tide å komme hjem, dere er "lurt." MDG under Rasmus framstår som et elitistisk storbyparti for de bemidlede - og jeg kan ikke se tegn på at de har noen planer om å bli noe annet. Den historien plikter de andre partiene å fortelle sine velgere.

I SV har vi har et ansvarlig og rødgrønt parti med sosialt engasjement og evne til å ha flere tanker i hodet på en gang. Vi burde således være det soleklare førstevalget for miljøbevisste mennesker som også er opptatt av rettferdig fordeling. Så får vi stå skulder ved skulder med de partiene vi deler mål med når miljø står på agendaen. Og en dag evner kanskje MDG å ta inn over seg at Norge er mer enn Oslo, at vi i mer grisgrendte strøk faktisk ikke kan velge bort bilen og at det fortsatt finnes mennesker som sliter økonomisk i dette landet.

Idioterklæring

- ser at MDG og Rasmus Hansson nok en gang får så hatten passer i sosiale medier. Fascinerende hvor mye hat det at man er for mer kollektivtrafikk, høyere flypriser, mindre kjøttspising, et renere og sunnere bymiljø og færre, og mindre forurensende, biler - alt egentlig ganske så fornuftig - kan frembringe i enkelte mennesker.

Som SV`er deler jeg mye av tankegodset deres hva miljø angår, men jeg undres stadig vekk over vinglingen i for meg viktige verdispørsmål, som arbeidslivspolitikk. Samtidig er jeg er redd for at den relativt store "alternativ-fløyen" deres skal få for stor innflytelse  - og syns enkelte av dem kan virke svært så dogmatiske. Rasmus og partiet hans kan framstå som både ensporede, elitistiske og bedrevitende, jeg ser den, men slik syns man jo fort om de fleste man ikke er enige eller konkurrerer om oppmerksomheten med. ;)

Det er langt fra Grunerløkka til Snertingdal, men jeg forstår motiv og veivalg og vi vet jo egentlig at det å forurense og forbruke mindre er eneste farbare vei for å sikre våre barns framtid. Av og til må man ty til upopulære grep for å oppnå noe, for å komme videre, slik som med røykeloven, som vel de færreste i dag syns var en dårlig ide. Så får heller de andre partiene realitetsorientere dem i forhold til geografi, rettferdig fordeling og økonomisk bærekraft, men vi må handle. Nå.

Det faktum at Rasmus er på ville veier i sykelønnsdebatten, og i så måte skulle hatt en liten historieleksjon er en annen skål, hans uvitenhet kan man antageligvis unnskylde med hans bakgrunn. Familien Hansson har vært av de priviligerte i mange hundre år, det er ikke lett å skjønne vanlige menneskers hverdag med en slik ballast. Her får vi håpe det finnes andre stemmer i partiet hans som kan fortelle ham litt om arbeidslivet og dets spilleregler, hvorfor Norge har vært en suksess og hva vi alle risikerer ved å sette så viktig deler av velferdsstaten i spill.

Men denne stadige idioterklæringen, den må vi slutte med, det sier adskillig mer om avsender enn om den som utsettes for det - hver gang.

Stem ja til storkommune!

 





Om jeg kan påvirke noen som skal stemme i dag: 

For kun få måneder siden sto jeg på barrikadene og slåss imot en fusjonen på arbeidsplassen min. Mine argumenter handlet om at vår del av den nye organisasjonen fort ville bli små, litt glemt, at vi ville bli i overkant toppstyrt og at vår gode brukertilfredshet neppe kunne kunne matches av våre nye eiere. Jeg tok feil, veldig feil. Min tidligere arbeidsgiver var bra, en fantastisk arbeidsplass, min nåværende framstår som enda litt bedre, om enn på andre måter. Av og til er faktisk større også bedre. 

Min endringsvegring, som mange av oss har, var antageligvis en vesentlig faktor til min skepsis, det ser jeg tydelig. Men klart, å stille spørsmål kan være sunt, man får belyst kritiske punkter, og får økt fokus på sårbare områder. Vi kom med innspill og vi ble tatt på alvor. Slik bidro vi alle aktivt inn i prosessen og sammen klarte vi å oppnå et sluttresultat vi kan være stolte av og som gavner både ansatte og våre kunder.

I dag skal vi stemme over om Gjøvik, Østre - og Vestre Toten skal bli en kommune. "Mine" partier på venstresiden, som jeg fortsatt står trygt i, har allerede vært ute og advart oss om en sammenslåing, på noe som for meg framstår som et sviktende grunnlag. Det er helt sikkert godt ment men kan framstå som lite faktabasert og vel mye basert på følelser, og også her det uungåelige - endringsvegring. At mine synspunkter også kan oppfattes som, og på mange måter er, ukvalifisert synsing er jeg selvfølgelig klar over. ;) Men jeg mener uansett dette:

 

- Nei, alt kommer ikke til å fortsette som før om vi ikke klarer å samle oss om en kommunesammenslåing. Vi står i fare for ytterligere miste posisjon. Vi taper allerede i dag de fleste lokaliseringskamper. Dette vil bare fortsette. En storkommune vil ikke være en «quick-fix» det heller, men vi vil være adskillig vanskeligere å forbigå enn i dag.

-Nei, Gjøvik er langt ifra en like god merkevare som Toten. "Alle" har hørt om og vet hvor Toten er, veldig få vet veien til Gjøvik...

-Nei, Gjøvik opphører ikke å være Gjøvik, selv i en storkommune. Du vil fortsatt bo der du bor. Se på Skedsmo kommune, Lillestrøm er fortsatt byen og fotballaget er fortsatt i eliteserien.

-Nei, jeg kan ikke skjønne hvorfor innbyggerenes tjenestetilbud skulle bli dårligere. Effektivisering og bedre bruk av ressurser kan og skal være til innbyggerenes beste. Det er opp til oss å holde politikerene i ørene gjennom stemmeseddelen vår.

- Ja, vi mister sjansen til å bli det slagkraftige, attraktive lokomotivet i innlandet vi ønsker å være.

 

Nå går toget. Vi kan bli en kommune på 60.000 innbyggere, ganske så stor i norsk målestokk, med et felles arbeidsmarked, med kvaliteter de fleste vil misunne oss. Det beste av flere verdener; En landlig, trygg, teknologitung universitetsby/kommune med et kulturtilbud i ypperste norsk småbyklasse.

Ikke steng døra allerede nå, vi bør heller tydeliggjøre våre forventninger til våre folkevalgte. Kreve at de aktivt tar innbyggerene med inn i prosessene, at de hører på vår skepsis, korrigerer og justerer. Slik kan vi sammen skape en slagkraftig og attraktiv region for framtiden. Stem ja til storkommune!

Farlig kjærlighet

 


 

Kirkemøtet gjorde den 11. april i år et historisk, og for mange etterlengtet, vedtak om at Den norske kirke skal få en liturgi for kirkelig vigsel av likekjønnede par.  Etterpå har debatten gått høyt, noen få har meldt seg ut av kirken og og over 200 prester vurderer nå å si opp sitt arbeidsforhold. Dem om det. De er i sin fulle rett, og sliter man med å forholde seg til sine styrende organer er det ofte både lurt og riktig å ta sin hatt og gå. 

Jeg har tidligere, under tvil, ment at prester av samvittighetsgrunner, skulle få anledning til å reservere seg mot å vie homofile. Toleransen, ofte etterspurt av forkjemperene for homofil vigsel, måtte etter min mening gå begge veier. Da det nå viser seg at reservasjonsretten skal gjelde for nær sagt alle kirkelig ansatte, og at det i enkelte sogn dermed vil bli tett ved umulig for mennesker som elsker hverandre å få den kirkelige velsignelsen de ønsker seg, er jeg tilbøyelig til å, om ikke snu, så i hvert fall sterkt begrense reservasjonsmulighetene.

Kirkemøtet, som er det norske kirkes øverste organ, med valgte medlemmer, vedtok endringene og den nye liturgien med et overveldende flertall, nær 75%. Altså var det en solid majoritet som ønsket en mer åpen og inkluderende kirke. En folkekirke. Signalet er klart og tydelig. Om man da fortsatt aktivt ønsker å stå i veien for menneskers lykke bør man muligens vurdere arbeidsforholdet sitt, det er faktisk ingen menneskerett å jobbe i kirka.

I dag finansierer fellesskapet - stat og kommune- drift og vedlikehold av kirkene våre. Da bør det også være en selvfølge at døra gjøres høy og porten vid. For alle. Om dette så for enkelte fortsatt blir vanskelig står man selvfølgelig, i religionsfrihetens navn, fritt til å starte sitt eget kirkesamfunn.

Hvil i fred, Prince Rogers Nelson

 

 

- Nei! Mitt personlige annus horribilis hva musikere angår bare fortsetter.

Jeg har hatt to store idoler i mitt liv. Den ene, David Bowie, døde for kun få måneder siden og nå går også mannen som sto for soundtracket til hele min ungdomstid bort. Prince har jeg fulgt fra jeg var 13, gjennom plater som Four You, Dirty mind, Around the world in a day, Lovesexy og selvsagt Purple Rain og Sign of the times - albumene som førte tll at en hel verden omfavnet ham - for å nevne noe av alt det geniale han ga oss.

Mannen spilte gitar som en Gud, skrev hits som ingen andre, var arrangøren fra himmelen, sang bedre enn de fleste, hadde de sløyeste harmoniene, var like funky som James Brown og satte sammen de tøffeste banda, ever!

Jeg har danset, drukket, flørtet, blitt betatt, hatt sex, grått, stått i tung kjærlighetssorg, sunget og ledd med ham som lydkulisse. Vært forelsket på Valle hovin og blitt forført musikalsk i Oslo spektrum. Der Bowie appellerte til kunsten i meg trigget "The Sign" det erotiske, det fandenivoldske, de sterke følelsene og dyret. For en trist, trist aften. Det himmelske orkester har fått selve kapellmesteren på plass. Hvil i fred, Prince Rogers Nelson.

Det begynner alltid slik

 



- det begynner alltid slik. Med identifisering, hvem "de andre" er. Først ideologiløst, men alltid selvforsterkende, og i bakgrunnen lurer de mørke kreftene. Fiendebilder bygges og propagandaapparat settes i bevegelse. Stigmatisering er både middel og mål. Neste fase er ekskludering og isolasjon. Så konfiskering, deretter frihetsberøvelse og til slutt utslettelse, i en eller annen form, kulturelt eller reellt. Ved lovgivning, økonomisk makt, ekstrem marginalisering, fengsling, sterilisering, deportasjon eller folkemord. Dette gjør vi, menneskeheten - fedrene og mødrene - igjen og igjen, mot jøder, tutsier, muslimer, samer, afroamerikanere, tatere, kommunister, katolikker, den intellektuelle eliten eller mot de narkomane. Mot alle de vi ikke liker, de noen for egen vinnings skyld, politisk eller økonomisk, har definert som våre fiender. De enkle målene, de fattige og de vergeløse. Mot våre naboer og kolleger. Historien gjentar seg. Igjen og igjen. Gud hjelpe oss alle. 

 

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet.
Elie Wiesel

 

Det er ingen vei til fred. Fred er veien 
Mahatma Gandhi 

 

De forente nasjoners bønn

Planeten jorden er bare
en liten stjerne i Verdensrommet.
Det er vår plikt å gjøre den om 
til en planet der alt levende
ikke lenger trenger
lide under krig, sult og frykt
og ikke lenger er helt
fornuftsstridig splittet av
rase, hudfarge og ideologi.

Gi oss mot og styrke til å begynne
på denne oppgaven i dag,
slik at våre barn
og våre barns barn
en dag skal bære navnet:

Menneske - med stolthet

                                                                                                              

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

God jul


 

Da er man snart på tur ut for å handle de absolutt siste gavene, sent ute som vanlig, slik vil det nok alltid være. Så langt er det ikke påtrengende mye julestemning å spore men regner med den kommer sigende med barnas ankomst i morgen og deretter julefeiring med storfamilien i to dager til ende. Det blir støyende, morsomt og fylt av de tradisjonene som er vår families jul.

Hos oss leses intet juleevangelium, vi har forskjellige ståsted hva religion angår, men vi enes fortsatt om de verdiene jula for oss handler om: nestekjærlighet, tilgivelse, raushet, respekt og fellesskap. Det tror jeg julas egentlige hovedperson også kunne nikket anerkjennende til.

I førjulstida har jeg lett for å kjenne på følelser som takknemlighet og glede, men i år dessverre også litt framtidsfrykt. Ordskiftet i 2015 har nok fått flere av oss til å forstå at et samfunn der alle føler seg sett, inkludert og hørt ikke er noe som kommer av seg selv men at det må jobbes aktivt for, hver dag. Vi, dessertgenerasjonen, som er født og oppvokst i og med fred, er bortskjemte og har nok trodd at verden slik vi kjenner den skulle vare evig. Nå har vi fått noe å slåss for, herfra er det kun opp til oss. Om vi alle bare prøver å være litt rausere, også ovenfor de vi er sterkt uenige med, så er vi et godt stykke på vei. 

La oss alle bruke juledagene til å kjenne etter hvor godt vi faktisk har det i Norge og tenke over hvordan vi møter våre venner, naboer, politiske motstandere, våre gjester, "nye landsmenn" og alle andre av våre medmennesker. Vi har vel alle litt å gå på i så måte. Jeg har i hvert fall det.

Heller ikke i år kan jeg fortelle nissen at jeg har vært snill nok. Men jeg har prøvd, det er da noe. Til de jeg har såret, skuffet eller oversett ber jeg oppriktig om unnskyldning - og om jeg på en eller annen måte har gledet noen så er det veldig hyggelig å tenke på. Da har man fortsatt potensiale.

Til slutt; Jeg personlig har en sterk tro på at nesten alle mennesker her på jorda, på tross av kulturelle forskjeller, i bunn og grunn har tilnærmet samme verdier og og ønsker for framtiden; et godt liv for en selv og familien og håp om fredelig sameksistens. Derfra er det egentlig bare opp til oss som fellesskap. Med det som utgangspunkt er man godt rustet til å bygge framtid - sammen. Det mange nok ønsker seg lykkes vi også med, alle andre alternativer er så uendelig håpløse. Og vi som har satt barn til verden har et stort ansvar også for deres framtid, vi skylder dem å forsøke alt vi kan. For å bruke et av min mer irriterende utrykk; "Det må da være mulig å ta seg sammen." :) Vi klarer dette. 

God jul ønskes dere alle fra meg og mine. Ta vare på hverandre. 

Vi tapte - igjen

Så gikk det slik det måtte gå. Vi tapte også denne lokaliseringskampen. Etter at jeg i høst skrev et, for enkelte provoserende, facebook og leserinnlegg ang Gjøviks mange tapte slag sto den ene etter den andre av våre folkevalgte av alle farger fram i Oppland Arbeiderblad med fagre ord om god jobbing og samkjørte politikere. Jeg fikk sågar "kjeft" da innlegget ble delt av en av byens eiendomsutviklere, jeg visste jo fint lite om både prosess og hvor hardt det  ble jobbet med denne saken. Det hjalp dem ikke denne gangen heller.

I mellomtiden hjalp nordfylkets, altså Gudbrandsdalen og Lillehammer, Ap -politikere Hamar så godt de kunne. Ikke før i siste liten var de villige til å enes om Gjøvik som et felles Opplands-alternativ. Om man i et svakt øyeblikk skulle falle for fristelsen og bli litt konspiratorisk kunne det  igjen virke som at "kommer det ikke til Lillehammer så skal f... ikke Gjøvik få det heller." Slik føler vi det ofte her på "vestbredden".

 


 

 

På tross av flest innbyggere, kortest gjennomsnittlig responstid for alle det nye politidistriktes innbyggere, et godt og voksende kompetansemiljø, fylkesmannens anbefaling og x-antall avisoppslag om hvor hardt det ble jobbet og "denne kampen skulle vi vinne" så tapte vi. Igjen. Nå får våre politikere gå i seg selv og ta lærdom av dette. Noe må gjøres, og det fort. I neste omgang handler det om sykehuset vårt. Taper de også den kampen bør de vurdere å abdisere, alle som en. Her er min spådom fra 6. oktober: 

 

- så gikk det slik, igjen. Ser mange er opprørt, til og med overrasket, over at vi nok en gang tapte en lokaliseringdebatt. Nå handlet det om hovedsetet for Innlandet politidistrikt. Personlig løfter jeg knapt på øyebrynene. Og det vil skje igjen og igjen. Av flere grunner:

1. Vi har for defensive politikere, lokalt og på tinget. Fra alle partier. Der Hedmark tror på å være proaktive og vet at makten egentlig ligger i "de lukkede rom" tror vi på rettferdighet og gode argumenter. Se hvor langt det har bragt oss.

2. Kampen om oppmerksomheten. Hamar og Lillehammer har skjønt av den kampen vinnes ved å komme i media. Igjen og igjen. Ved å sponse et stort kulturarrangement, arrangere OL, ha et lag i eliteserien, bedrive byutvikling i stor stil osv. Da kommer du både på værkartet og vinner lokaliseringsdebatter.

3. Hedmark har hatt sentrale politikere, en statsråd eller to, i nær sagt hver regjering de siste 30 - 40 år. Sylvia Brustad, Sigbjørn Johnsen, Odvar Nordli. Lillehammer og Gudbrandsdalen likeså, nå sågar med en stortingspresident.

4. Vi har utviklet en litt merkelig tradisjon for å ansette embedsmenn som bor alle andre steder enn i byen vår, rådmenn som politimestre. Av og til pålagt av stat og litt for ofte selvvalgt av kommune. Så får hver enkelt av oss selv avgjøre hva det kan bety for lojalitet og vilje til å gå i krigen for Gjøvik. Jeg vet hva jeg mener, vi trenger lokalpatrioter.

5. Gjøvik står på egne ben. Flinke og innovative bedriftsledere og driftige handelsmennene har på en måte vært vår "forbannelse". Der Lillehammer har vært helt avhengig av offentlige arbeidsplasser har vi klart oss selv. Dette er takka.

Inntil "noen" tar disse punktene inn over seg vil historien gjenta seg. Nå skal vi snart tape kampen om storsykehuset, deretter skal det besluttes av det desverre bare skal flikkes på Gjøvikbanen og rv4 mens det brukes milliarder på vei og bane nord og øst for oss. Noen som er villige til å vedde?

 

 Alle innlegg publiseres også på https://www.facebook.com/syvfemten/  Følg meg gjerne der.

Stråmenn, tankefeil og logiske kortslutninger



Nettdebatter kan være krevende. Ikke minst fordi det kan virke som veldig mange har lært seg teknikker ene og alene for å "vinne" i stedet for å ha et ønske om å opplyse saken eller skaffe seg ny eller mer kunnskap. Enkelte politiske partier påstås sågar å bedrive skolering i "tankefeil". For oss som følger med på den offentlige debatten er det lett å tro på slike påstander.
Jeg er ikke i tvil om at det forsøpler debatten. Ikke rart mange melder seg ut så lenge faren for karakterdrap og å bli tillagt meninger man absolutt ikke har til en hver tid er overhengende. Dagens politikere bryter alle regler for en anstendig debatt, og mer til, i nær sagt en hver diskusjon de deltar i, dessverre. I kommentarfelt og på facebook er stråmenn mer regelen enn unntaket. Under ligger noen debatt-råd for deg som ønsker en saklig og god diskusjon. Hadde alle fulgt disse så hadde ordskiftet blitt både mer interessant og fruktbart, mye mer troverdig og absolutt mindre irriterende. Her er noen regler for logisk argumentasjon:
 
1) Du skal ikke angripe personen, men argumentet.
 
2) Du skal ikke forvrenge eller overdrive et argument for å gjøre det lettere å angripe.
 
3) Du skal ikke bruke enkelthendelser til å bevise regelen.
 
4) Du skal ikke bruke konklusjonen som premiss.
 
5) Du skal ikke hevde at noe er årsaken bare fordi det skjedde først.
 
6) Du skal ikke begrense svaralternativene.
 
7) Du skal ikke hevde at noe er sant fordi vi ikke vet at det er usant.
 
8) Du skal ikke gi andre bevisbyrden for dine påstander.
 
9) Du skal ikke anta en sammenheng som ikke er logisk bevist
 
10) Du skal ikke hevde at flertallet har rett.
 
 
Mye brukte stråmenn:
 
1) Tillegge sine motstandere meninger man lett kan tilbakevise, dernest tilbakevise dem, og som resultat få inntrykk av å ha tilbakevist noe motstanderen står for.
 
2) Gjengi bare en del av motstanderens argumenter, tilbakevise dem, og lat som alle argumentene til motstanderen dermed er tilbakevist.
 
3) Gjengi motstanderens argumenter i svekket form, tilbakevise dem, og lat som originalargumentet har blitt tilbakevist.
 
4) Gjengi en feilaktig utgave av motstanderens argumenter, avblås dem, og lat som at motstanderens posisjon i diskusjonen har blitt redusert.
 
5) Velg ut en person som forsvarer dårlig som «forsvareren», avblås denne personens argumenter, og lat som at alle argumenter på denne siden av diskusjonen har blitt slått.
 
6) Finn opp en fiktiv person, hvis handlinger eller trosretninger er sterkt kritisert, og lat som om denne personen representerer gruppen som er «motstanderen» i diskusjonen.

 

Autumnus horribilis



 Høsten fra helvete, autumnus horribilis, er over, nå går vi inn i fimbulvinteren, rett før ragnarok, i hvert fall om vi skal tro de mest uanstendige av våre politikere, facebook og kommentarfeltet. Hva skjedde egentlig med mitt Norge?

Fra et brakvalg for de rødgrønne, med fokus på respekt, nestekjærlighet, arven etter Nansen og en grunnfestet solidaritetstanke er vi to måneder senere her, snart ribbet  for all anstendighet, bygger stadig høyere murer (som om det skulle hjelpe) og framstår, om jeg ikke visste bedre, som tett ved grumsete halvrasister alle mann. Og nei, riktig observert, dette er ikke et av mine mer forsonende innlegg. Det handler om min sorg over et forminsket, mørkere Norge og en Game of thrones-aktig vinter ingen flyktninger har hatt med seg over Middelhavet, den har vi klart å skape helt selv. 

La meg nevne noen ytterst få av de to siste måneders utspill, flere så langt ute og forrykte at jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve slikt i norsk eller vestlig offentlighet:

Sylvi Listhaug går til frontalangrep og refser godhetstyrraniet i kirken, nestekjærligheten og ildsjelelene blant oss.

Sokneprest i Lom, Einar Gelius, mener det er feil av biskopene å blande seg inn i den politiske debatten om størrelsen på bistandsbudsjettet. Husj deg bort, Jesus!

Asylmottak brennes ned og gjerningene applauderes i kommentarfeltene. Skylden legges på oss som trodde at samfunn forandres gjennom politiske avgjørelser, ikke trusler og vold.

Solvik-Olsen og Listhaug deltar på samling hos Visjon Norge, en reaksjonær frikirkelig kanal som forøvrig gjerne sender brev med dårlig skjulte hint om at utsiktene til evig liv fort går i vasken om ikke avlat betales og påstår at brystkreft skyldes misunnelse

Den alltid like "herlig" ukorrekte Tybring Gjedde snur virkeligheten på hodet, bagatelliserer nettrollene, og ler slik sin statsminister midt i ansiktet.

Donald Trump foreslår å stenge jøder, nei forresten, muslimer, ute fra riket og gjør narr av handikappede fra talerstolen.

Danskene vil konfiskere flyktningers verdisaker, eller var det gulltennene deres? Man kan høre ekkoet fra 70 år tilbake.

Nettavisen, vår mest tendensiøse avis, presenterer stadig nye "meningsmålinger" som generer klikk.  Eksempelvis; "Vil du akseptere velferdskutt for å finansiere flyktingestrømmen?"  Vel, hvor store kutt snakker vi om? Ville ikke det å reversere de varslede milde gaver til de allerede bemidlede, redusert formueskatt og mindre avkortningen for de samboende og gifte pensjonistene - de fleste av dem forøvrig gjeldfrie og relativt velstående - langt på vei dekke opp kostnadene? Ville ikke svarene sett annerledes ut om spørsmålet feks var "Er du villig til å gi avkall på dine 800,- i årlig skattelette for å dekke ekstrakostnadene til flyktninger og asylsøkere?" Ikke vet jeg, men det jeg vet er at man fort får de svarene man ønsker seg.

Det regnes til kalkulatorene går varme. Det ene mer fantastiske regnestykket enn det andre hentes og presenteres som absolutte sannheter. Stemmer som har et annet budskap enn at dette fører oss lukt til helvete neglisjeres, som Omdals (Fripenn) :  "Dagsrevyen kom fram til at flyktningene vil koste Norge opp mot 800 milliarder de neste 86 årene, i dag slår Finansavisen til med et regnestykke som viser at regningen for flyktningene blir 374 milliarder bare i løpet av de neste seks årene. Valget av seksårsperspektivet er interessant, fordi gårsdagens Die Welt brakte et intervju med Marcel Fratzscher, leder for Deutsche Institut für Wirtschaftforschung (DIW) og professor i makroøkonomi ved Humboldt-universitetet i Berlin der han sier at etter sju år blir flyktningene netto bidragsytere til den tyske stat.  Han tar til orde mot "dette fokuset på statlige kostnader" og sier at når man regner slik, vil også halvparten av alle tyskere være en tapsforretning for staten." 

Vi er virkelig på ville veier, Europa i ferd med å stenge døra, flyktningestrømmen brukes som et påskudd for å kutte i stønader og sosiale ytelser, og vi har et et regjeringparti som har rendyrket dobbeltkommunikasjon til det karikerte og bedriver aggressiv propaganda og opposisjonspolitikk fra innsiden av regjeringskontorene.

Bistandsmidlene, egentlig øremerket verdens absolutt fattigste, finansierer flyktningestrømmen mens skattelette for de rikeste består, med de konsekvenser det vil ha for mennesker i nød. Alt mens våre politikere legger ansiktene i alvorlige folder og leter etter nye måter å formidle budskapet på. "Streng men rettferdig". Mest streng, egentlig ikke så rettferdig heller.

Alle skjønner at en slik tilstrømning av mennesker vi nå ser er en krevende situasjon. Vi er bedre rustet enn de fleste til å hjelpe. Det er vår selvsagte plikt, som medmennesker, som verdensborgere og som deltakere i krigen som utløste det hele. Retorikken skulle tyde på det er en norsk tragedie, at vårt samfunnsorden er truet. Det er i beste fall en enorm overdrivelse. Tragedien er ene og alene deres, menneskene som har reist fra alt de eide, som har mistet familien sin i krig eller på havet. Men fokuset ligger ikke der lenger. Mennesker i nød er blitt et onde. Vi tekkes de mørke kreftene, i stedet for å hylle engasjementet, menneskeverdet og nestekjærligheten.

Vi angripes og reagerer akkurat slik terroristene ønsker, med krigsretorikk, og slik bygger og dyrker vi konflikt mens Daesh jubler. Vi klargjør for et bomberegn ingen egentlig tror vil løse noe som helst mens vi alle vet hva som skal til; å ta fra dem muligheten til å finansiere virksomheten sin. Skru av oljekranene. Sett press på land som Saudi-Arabia og bandittstater som kjøper oljen deres eller på andre måter, direkte eller indirekte, bidrar med penger. Gå i strupen på land og grupper som bruker dem som instrumenter for å oppnå egne politiske mål.

Legg ytterligere restriksjoner på den tvert gjennom råtne internasjonale våpenhandelen, som Norge er en del av, og slutt å berede grunnen for stadig nye opprørsgrupper, slik vi til nå har gjort ved å fjerne fungerende regimer uten å ha et tydelig alternativ og en plan for veien videre etterpå. Og husk, For hver bombet daesh - soldat  dør det antageligvis ti sivile. Slik bekreftes fiendebildet, langt ut over IS egen krets og sympatien vokser. Dem mot oss, og sivilisasjonskrigen de så inderlig ønsker seg rykker stadig nærmere. Om jihadisten nå dør på veien spiller det ingen rolle. Paradiset venter og kalifatet kommer. Hva vi kunne oppnådd med rettferdig fordeling, dialog der det er mulig og en satsning på kunnskap og utdannelse snakkes det lite om. Det vi vet virker. Oljesuget og krigsprofitørene skygger for den sunne fornuft.

Noen må være "den andre stemmen". Det verden trenger nå er ikke stengte grenser basert på etnisitet eller religiøs tilhørighet. Ei heller en hodeløs krig uten plan for framtiden. Enda flere hatske ord, mer intoleranse, ytterligere stigmatisering og mindre demokrati baner kun vei for sterke menn eller reinspikka fascisme. Ikke glem verdiene og frihetene vi "slåss" for, de hedres neppe ved å svekke dem.

Til slutt; vær så snill, forhold deg til fakta framfor anekdotisk bevisføring. Vær kildekritisk. Bruk empatien, anstendigheten og den sunne fornuften din. Ta ansvar - dine ord, dine delinger og dine valg er med på å forme veien videre. Pust med magen, tenk på barna dine, familien din. Ingen grunn til at vi skal miste grepet, vi klarer dette. Vi må ta oss sammen,  finne tilbake til oss selv og det vi en gang kalte norske verdier. Men det haster!


.

 Alle innlegg publiseres også på https://www.facebook.com/syvfemten/ Følg meg gjerne der.

 

Asylsøker leverte tilbake over 12.000 kroner

 



Liten aktivitet her på bloggen de siste par ukene. Hektiske dager med skifte av arbeidsgiver (samme arbeidsoppgaver), munnskjenk, sjåfør og bank for barn og generell tidsklemme. Startet i dag med en lengre sak jeg håper å ha klar i løpet av en dag eller to. Inntil det kan dere jo bidra til spre denne "gladsaken". Ikke at det er så eksepsjonelt at en jemenitt er ærlig, det tror jeg de som de fleste av oss er, men kanskje trenger vi en motvekt til alle konstruksjonene som bægjærlig spres for å splitte oss om dagen. 

Oss godhetsposører i mellom

 



Jeg har i lang tid  irritert meg over den offentlige debatten, latterliggjøringen av oss såkalte "politisk korrekte" og nyordene som dukker opp i kjølvannet av det stadig mer uanstendige ordskiftet. Grensene for hva man tillater seg av ytringer, på Facebook, i bloggform, i kommentarfelt eller ansikt til ansikt flyttes stadig. Motiver mistenkeliggjøres og menneskers iboende godhet og ønske om å hjelpe, markere avsky eller bare vise sympati, framstilles som naivt og et forsøk på å framstille seg som bedre enn en egentlig er. Vi er godhetsposører og vi lever i et godhetstyrrani, visstnok.

Deler man lenker med tanker om fred og forsoning er man naiv, krigsretorikk er greia nå. Vi PKère som er overbevist om at det verden trenger er håp - og tro på at de aller fleste av oss stort sett ønsker det samme, nemlig å leve i fred, like mye som "dem og oss"- retorikk - vi poserer. 

Mulig. Og så?  Jeg føler meg innimellom som et dårlig menneske. Jeg gjør elendige valg - så takk og pris for at jeg fortsatt har et moralsk kompass som forteller meg noe om hvordan jeg egentlig burde være, hva jeg skal strekke meg etter og at jeg har et uforløst menneskelig potensiale.  Jeg er oppvokst i en famile der respekt for andre alltid var tema. Hvordan du omtalte mennesker og hvordan du forholdt deg til de som sto foran deg. Var man stygg var man i følge min mor "alminnelig pen", jeg hørte henne aldri si noe galt om noen, et godt parameter på anstendighet. At man senere i livet ikke har klart å leve opp til sine foreldres gode idealer er en annen sak, men jeg prøver, med sterkt varierende hell. 

Som sagt, jeg er irritert, og provosert. Den siste tiden har den skitne delen av ordskiftet beveget seg langt inn på min egen facebookside og feed. Jeg nekter å akseptere det. Jeg vil ikke, det går på helsa løs! Jeg begikk derfor dette innlegget i formiddag: 

"- det er en vesensforskjell på min og andres private Facebook-sider og feks en diskusjonsgruppe. På din egen side er du sjef. Den er en del av deg og ditt - og i ditt "hjem" bestemmer selvsagt du. En diskusjonsgruppe oppsøker man når man har lyst eller er litt kranglete. Der forventes høyere temperatur og krassere tone.

Det betyr følgende: om jeg legger ut noe du er saklig uenig i så kommenter, problematiser - til og med kveruler- gjerne og jeg skal svare og debattere så godt jeg kan. En god diskusjon med temperatur er bra og har aldri vært noe jeg er redd for. Tvert i mot. Det vet de fleste som kjenner meg. So far, so good.

Om jeg legger ut noe som du er så uenig i (eller at du bare har lyst til å være ufin) at du bare "må" forlate tema, stille spørsmål ved meg, mine motiver, hvem jeg "egentlig" er, hva jeg "egentlig" mener og av en eller annen merkelig grunn syns at personangrep på meg eller andre er innafor er vi et helt annet sted. Det er utenfor.

Jeg har derfor bestemt meg. Facebook skal fortsatt være hyggelig. En positiv del av min daglige rutine og ikke gå ut over humøret mitt. Det skal være påfyll, ikke energitapping. Jeg kommer derfor heretter til å slette åpne angrep på, eller dårlig skjulte forsøk på diskreditering av, meg eller mine venner. Uten forvarsel.

Og nei, det er ikke sensur, du står fortsatt fritt til både skrive og mene hva du vil de fleste andre steder, bare ikke i "hos meg". Jeg hverken orker eller tåler det og min mentale helse er for meg selvsagt viktigere enn din "rett" til å slenge dritt. Noe annet ville vært helt i overkant selvutslettende. Og diskuterer du sak har vi ingen problemer på min side heller. Sliter du med disse enkle kjørereglene så skjul meg, det har skjedd før og er noe jeg lever godt med. Enkelt og greit. En fin lørdag ønskes dere alle" 

Heia menneskeligheten

 

 



- for en forferdelig kveld og natt. Stor klump i magen. Det blir mer krevende enn på lenge å holde hodet kaldt og hjertene varme men det er nå vi må vise hva vi er laget av. Aldri i livet om gærningene skal få det som de vil. Heia Frankrike, heia demokratiet, heia menneskeligheten.

O jul med din glede

 



Så var det snart jul igjen. Familie, høytid, varme hjerter, god mat og sinte statuser ang nisseluer, juletradisjoner, ribbe, flagget, korset og bestemor som går for lut og kaldt vann. Alt mens lykkejegerene  vasser i penger, har mobiltelefoner og gasser seg rundt på luksuriøse mottak.

Like sikkert som alt for tidlig julemarsipan er tiden igjen inne for å spre litt julehat. Takk og lov for hyggelige tradisjoner. I år, sett i lys av tilstrømmingen av lykkejegere og andre uverdige trengende fra Jesu hjemtrakter regner jeg med at det blir mer  fart i "ordskiftet" og delingen enn noen gang. For, som vi alle vet, det er jo ikke rom for dem i herberget. Gå videre. 

Ta den fire år gamle saken fra Øren skole som med jevne mellomrom går sin "seiersgang" i sosiale medier. Ikke bare er den fra 2011 men den dreide seg i utgangspunktet om norske barn, Jehovas Vitner,og om en skoleledelse uten tilstrekkelig gangsyn. Ingen Muhammed så langt øyet kunne se. Nå, for ente gang, brukes den til å spre et budskap om at norske muslimer ønsker å avskaffe julefeiringen vår. Men klart, bedre føre var, om ingen advarer nå vet vi jo aldri hva som kan skje. For alt vi vet så står nisselua di for fall.

Den som leter finner alltid et eller annet her på Internett som kan brukes til å underbygge det man allerede har bestemt seg for å mene. Og del for Guds skyld, eller Jesus - for å holde oss til juleterminologien - aldri noe positivt eller historier om vennskap på tvers av religion, selv om det er flust av slikt å ta av også. Men ingen vil vel framstå som en naiv godhetsposør. 

Og ikke minst julegleder jeg meg skikkelig til kommentarfeltdebatten om julematen på asylmottakene skyter fart. "Hva med å tvangsfore dem med norsk julemat?" "Gi dem matkuponger som kun kan byttes i ribbe eller svinesteik" -  "Litt medisterfarse har da aldri skadet noen!" "Lur inn en ribbebit i lapskausen, litt humor må`rem ha!"  Muligheten til litt godmodig harselas er mange bare man er kreativ, og muligens handlekraftig, nok.

Og om vi er riktige heldige kaster en norsk "kjendis" seg på med sine gode betraktninger om menneskerettigheter, en eller annen kruttsterk analyse, Denne ble selvfølgelig raskt ble en julefavoritt.  Garantert for sitt gode og medmenneskelige innhold.

I mens kan vi andre pynte sånn smått til jul, handle gaver til barn som har alt og nynne på de gamle julesangene våre, innimellom kommentering, litt glad-stigmatisering og helt nødvendig og innsiktsfull krisemaksimering på Facebook. Du vet, sangene om fred på jord, glade barneøyne, nestekjærlighet og menneskeverd.  En velsignet førjulstid ønskes dere alle.

  

Du stjerne over Betlehem send dine stråler ned

og minn oss om at julens bud er kjærlighet og fred.  

 

Til hvert et fattig hjerte send et lystreif ifra sky

Så finner det den rette vei og det blir jul på ny

 

 

Alle innlegg publiseres også på https://www.facebook.com/syvfemten/ Følg meg gjerne der.

Haff!

 



 

- Nå bør PST snarest sette seg i bilene sine og besøke en god del gærninger. Her skal asylsøkere hoppe i havet på Sortland, asylmottak brenne, landsforrædere henrettes med nakkeskudd og mennesker fryse i hjel ved grenseovergangene våre.Og her skummer jeg kun overflaten!

Hva fanken skjer med Norge? Det er stor forskjell på å være en demokratisk anlagt innvandringsmotstander, til og med rasist, og en peise, hakke gal og slem jævel. Og du som trykker "liker" på slik ondskap, er du ikke redd for hva det sier om deg? Jeg blir rett og slett helt matt.

Og nei, jeg er ikke mottakelig for å høre vikarierende grunner eller forklaringer om hvems skyld det er. Norsk innvandringspolitikk, uansett ditt eget ståsted i debatten, er ingen unnskyldning for vold og terror. Slike ytringer, og i verste fall handlinger, er kun gjerningsmannens ansvar. Om du skjønner og har sympati for slikt: husk at meningsfelleskapet ditt er verdens anti-demokrater og kreftene som ønsker å svekke rettstaten. I så fall; da kan det i neste omgang, under et annet regime, være ditt ståsted, dine meninger, deg selv, dine venner og din familie som skal tas. Hvor vanskelig kan DET egentlig være å skjønne? Haff!

Gratulerer med dagen!

 

Farsdag. En kapitalistisk sammensvergelse, konstruert av handelstanden for å få på plass nok en gavedag. Pådrivere for økt forbruk og lett overfladisk "familielykke" på facebook. Detaljhandel, følelsestyrrani og industri hand i hand, alt for å pushe enda flere ting vi ikke trenger, og kun det. Deretter googler jeg og blir overrasket. Det handler også om ei lita jente som ville hedre pappaen  sin...  

Så kom meldingene fra egne barn Jeg har knapt nok tenkt på det, ut over akkurat da jeg kom på hvilken dag det var. Jeg så vel en eller annnen en tv-reklame. Lurte bare et øyeblikk på når sms `ene egentlig skulle komme. Jeg tenkte jo aldri "Har de glemt meg, driter eksen min i at pappen har dag i dag og en eller annen kunne jo bedt dem ringe?" Selvfølgelig ikke. Så viktig er det ikke. 

-  "Pling" - "Gratulerer med farsdagen, pappa". Med smil og hjerte. Et lite sug i magen. "Tusen takk, har du tegnet til meg da"" Pappa-spøk om "gamle dager". "Nei, du skrev forøvrig akkurat det samme til Torje." Nytt smilefjes. Jeg visste egentlig det, at sentimentalitet er en voksengreie. Så er det over. Og denne pappaen sitter i sofaen og blunker med våte øyne.

Lettkjøpt. Litt glad - og bittelitt trist for at de ikke er her. Men de er glad i meg! Og greit - kanskje trenger vi allikevel nok en dag for oppmerksomhet, ettertanke og til å gjøre  stas på hverandre. Jeg fikk to tekstmeldinger og følte meg både sett og litt viktig. Det skulle ikke mer til.

Så kommer tanker og minner om min egen far, i brun pysjamas, bustehår og med alle unga enten oppe i senga eller rundt den. Mat, egg, kaffe og brødsmuler. Latter og glede. En liten markering, et par sokker, kanskje et slips fra mor. Så var det ut på søndagstur. Familielykke. Jeg og pappen min. 

Gratulerer med dagen alle dere flotte pappaer der ute. Lover å holde farsdagens fane, og andre dager som handler om familie, venner, glede og fellesskap, høyere heretter. Vi trenger dem, alle som en. 






Slutt å hate!

 


- etter et kjapt nettavis-dykk er konklusjonen at dette er dagen for å rase mot eller hate flyktninger i Sarpsborg. Har lyst til å beholde troen på menneskeheten og holder meg derfor unna kommentarfelt. Det er tydeligvis lav terskel, blant myndighetspersoner og folk flest, for å gå hardt ut nå om dagen. Så får hver enkelt kjenne etter hvor sint, ufin og moralsk indignert det er greit å bli pga at mennesker fra en annen kultur, muligens med feil info og litt store forventninger, bruker ytringsfriheten sin og/eller kanskje spør om mer enn de burde. Evt etterspør noe de er lovet. Slutt å hate så jævlig. Det må da være slitsomt?

Folk er folk



 

- presset mot oss såkalt "politisk korrekte" øker på. Grensene for hva som er akseptabelt å si, og mene, flyttes stadig og angrepene mot grupper, religioner og enkeltmennesker blir flere og stadig styggere. Også vi etniske nordmenn, hvis "last" er troen på sosialdemokratiet og et ønske om en mer human flyktning- og asylpolitikk blir utsatt for dette. Jeg personlig "æreskjelles" som kommunist, naiv, godhetspossør og tidvis med mer kuriøse betegnelser som "araberelsker" og landsforræder, i innboks og som nettdebattant.

Vi blir stadig utfordret i forhold til å skulle ytre oss negativt i saker som omhandler integrering, flyktninger og asylsøkere. Om ikke går det visstnok på troverdigheten vår løs. Vi er ensidige og om man ikke er villig til bruke caps - lock og utropstegn - samt være indignerte på gamlemors vegne, hun som må flytte pga av huset visstnok hennes skal bli asylmottak, er vi rett og slett hjernevaskede PKère.  Selv om noen "glemte" å fortelle at artikkelen var hentet fra Frie Ord, sauset sammen av halvsannheter, kanskje hun hadde fått bo der et år på overtid eller var tilbudt nytt bosted for lenge siden. Hvem vet.  ;) 

Jo da, jeg ser vi har utfordringer som må løses, og ja jøss, selvsagt skal folk oppføre seg ordentlig, respektere norske lover, våre tradisjoner og tilpasse seg, men det gjør da de aller fleste? Min erfaring er at innvandrere, i hvert fall i min sfære, møter meg med like mye, kanskje mer, respekt, nysgjerrighet og ydmykhet, enn den jevne nordmann.

Jeg nekter å bidra til å øke motsetningene og høyne konfliktnivået. Folk er folk og jeg forbeholder meg retten til å mene noe om mennesker som individer, ikke som representanter for islam, kristendom, en rase eller en eller annen stigmatiserende bås enkelte ønsker å plassere dem i.

- og for å oppklare en misforståelse mange selverklærte "demokrati- og ytringsfrihetsforkjempere" har lullet seg inn i; Ytringsfrihet ikke er ensbetydende med en rett til ikke å bli motsagt, avslørt eller harselert med. Ytringsfriheten gjelder (kjipt nok) også for alle dem du ikke er enig med - eller ikke liker. Tål det og slutt å innta offerrollen, i hvert fall om dere ønsker at jeg skal ta dere seriøst. Og nei; dere blir ikke kneblet. Dere får tvert imot mer spalteplass enn noensinne.

En fin og fordomsfri helg ønskes dere alle! .) 

 

Alle innlegg publiseres også på https://www.facebook.com/syvfemten/ Følg meg gjerne der.

"Lett å være rebell i kjellerleiligheten din"

Karpe Diem. Har bestandig likt dem. Intelligente rimsmeder som kiler innsiden av hodet ditt og super-catcy låter en hver popgud ville nikke anerkjennende til.  De revolusjonerte mitt forhold til norsk rap, og fikk meg sågar til å begynne å danse igjen. På nachspiel vel og merke.;)

 

Faksimile fra VG 05.11.15:

 

Låter som "Show", "Vestkansvartinga" , "Tusen tegninger" og "Påfugl" sitter fortsatt fast i hodet. De tok elegant steget fra "glad-rap" til refsere og samfunnsdebattanter og ble slik soundtracket til en hel generasjon unge mennesker, og noen eldre herrer, med vidt forskjellig kulturell og etnisk bakgrunn. Deretter tok duoen for alvor plass  i vår felles bevissthet i dagene  etter 22. juli massakren - etter Oslo domkirke og minnekonserten. 

Gutta har gjort seg upopulære hos deler av det politiske Norge og de "politisk ukorrekte", med provoserende tekststrofer og refs av statsministeren. Nå tar Karpe det enda lenger. I låta "Lett å være rebell i kjellerleiligheten din" tar de et nådeløst oppgjør med kommentarfelthelter. Med tekstlinjer som   : "De sa de kom fra fattigdom, men hadde råd til båt hit», «Plukker frukt i våre haver, du blir aldri skandinaver», «hunder født i staller er ikke hester eller gårsdyr»  går de rett i strupen på hatretorikken og dehumaniseringen nettet i dag flommer over av"Hvite menn som pusher 50" og "Au pair" har skråblikk på et samfunn styrt av, nettopp, hvite, velstående menn. De er direkte, konfronterende og krasse. Karpe Diem bruker ytringsfriheten sin i fullt monn, og denne ganger er det blant annet justisministeren "får det". Men, som Anundsen selv sier : "det å bli nevnt i en låt av et såvidt kjent og populært band ser jeg på som en ære. Så får vi være uenige om innhold." Hvor ærefullt han egentlig syns det er kan nok diskuteres, men jeg regner med at han får støtte i de ovenfor nevnte kommentarfelt og av sine egne. ;)

Magdi og Cirac har rukket å bli 31 år og mange av oss har nok fryktet at de skulle være "tomme", mette, i overkant velstående og mindre skarpe i kantene. Ingen fare! Uten å vite hva resten av albumet bringer; dagens låtslipp er spektakulært knallsterkt. Det svinger noe infernalsk og  tekstene er om mulig mer "edgy" enn noensinne.

Karpe Diem inngår heller ikke denne gangen noen kompromisser. De skjeler neppe til salgstall eller har et ønske om å bli likt av alle. Min, antageligvis ikke så unike, spådom er at de også denne vinteren vil fylle både konsertlokaler og eteren. Dette er noe av det tøffeste jeg har hørt på veldig lenge. Og som Chiraq selv sier:  "Å si høyt i fra har vært en greie for Karpe lenge, men heller det enn å vippe over til ikke å si i fra". Fortsett med det, Karpe Diem! 

Fra VG: Les mer - hør låtene

https://no.wikipedia.org/wiki/Karpe_Diem

 

 Lagt til 06.11.15

Anmeldelse VG

Anmeldelse Dagsavisen

Anmeldelse Dagbladet

Anmeldelse P3/

Anmeldelse Aftenposten

 

Alle innlegg publiseres også på https://www.facebook.com/syvfemten/ Følg meg gjerne der.

 

;)



Stor respons på kronikk i OA

 

Jeg har etter gårsdagens innlegg i Oppland Arbeiderblad fått massiv respons, overveldende mange "likes" og flere delinger enn jeg i min villeste fantasi kunne ha håpet på. Det er særs hyggelig og, syns jeg, understreker mitt poeng om "den tause majoritet". Men; i opp til flere meldinger i innboks, kommentarer under innlegget i OA og på diverse facebook-vegger er jeg beskrevet som ensidig, blind, en hjernevasket godhetsnaivist og det bedrives aktiv mistenkeliggjøring av flyktningers egentlige status samt deres og mine motiver. Et par Frpère er denne gangen unntakene, det tjener dem absolutt til ære og viser at vettet fortsatt er nogenlunde jevnt fordelt, heldigvis. :)

Jeg forstår at mennesker er engstelige. Det er lov å være uenig i mitt ståsted og mine konklusjoner. Det må være lov å være "politisk ukorrekt" og harmdirrende sint. Det er vår demokratiske rett å kunne stemme på partier som forfekter meninger man selv kan kjenne seg igjen i og er enige i, men steget derfra til trusler, hån og sjikane bør være langt. Uoverskridelig langt. Og ordskiftet vi i dag har bidrar etter min mening til ytterligere polarisering og lite annet.

Så er jeg kanskje både en godhetspossør og en naiv, nyttig idiot. Det vil tiden vise. Ja, jeg tilhører antageligvis "den andre" politiske siden enn de som mest aktivt prøver å diskreditere meg og meningene mine. Begge deler lever jeg godt med. Det er fortsatt mine meninger, ytret i en debatt der mine meningsmotstandere stort sett tar mye større plass en meg. Dette må de tåle.

Ytringfriheten, begrenset av lovverket, er og skal være absolutt. Men vold, og trusler om det, er alltid uakseptabelt. Vi må aldri bedrive dehumanisering eller bygge opp under hat mot andre, uavhengig av politisk ståsted, religion eller rase. Det er hva kronikken min mest av alt handler om. Som jeg skriver, "Samfunn og politikk forandres ved valg og gjennom demokratiske prosesser, ikke terror og trusler".

Fraviker vi disse prinsippene er langt mer enn flyktningepolitikken vår satt i spill, da leker vi med hele demokratiets fundament. Det tror jeg neppe så mange egentlig ønsker seg, bare de får tenkt seg litt om.

 

Alle innlegg publiseres også på https://www.facebook.com/syvfemten/ Følg meg gjerne der. 

Det ække lett!


Hvor streng skal man egentlig være? Er ditt barn også "den eneste som aldri får lov til noen ting", som "alltid må inn først" eller har en pappa som "er en skikkelig dust av en kontrollfreak"? Hvor mye kan og bør man begrense sine barns frihet uten å gjøre dem en bjørnetjeneste, lage dem uselvstendige og "ukule"? Hvor mye tillit bør man vise dem og hvorfor er det så vanskelig for denne kua å huske at den har vært kalv? Eller er det nettopp det at man husker så alt for godt som er greia?

Hvilke innetider er det som gjelder? Hva er greit, og hvem er egentlig disse "alle" som alltid får lov til alt? Finnes de egentlig, og om så; hvilke tanker har i så fall foreldrene deres gjort seg, jeg syns de av og til tar vel modige valg på sine barns vegne. Og selvsagt skjønner jeg at det er flaut og føles nedverdigende at denne pappaen ikke alltid stoler på, ringer rundt, sjekker og prøver å være proaktiv, men har vi egentlig noe valg? Kan jeg bevare forstand og samvittighet uten å føle at jeg har en slags kontroll? Til begge deler; jeg tviler på at jeg er slik skrudd sammen.  

Jeg, som de fleste andre foreldre, vil ha selvstendige, oppegående, kreative og problemløsende barn, men jeg er overbevist om at de aller fleste tenåringer fortsatt trenger guiding og hjelp. Et "nei" kan være ønsket. Det kan være godt å slippe fronte alle sine valg selv, da kan den ukule pappaen være et godt alibi å ha. 

Mine ungdommer bringer stadig nye ting til bordet. De er tekniske problemløsere, forteller om årsakssammenhenger og avdramatiserer situasjoner som for undertegnede framstår både som horrible og helt uakseptable. Vel og merke om jeg tar meg tid til å lytte, prøver å se virkeligheten  gjennom deres øyne og klarer å se forbi deres absolutte skråsikkerhet. Verden er i stadig forandring og vi må klare å ta inn over oss at det faktisk er de som har sine egne sko på. Så får vi heller gjennom dialog finnes en felles virkelighetsforståelse vi begge kan leve med.

Hjemme hos oss, i min barndom, hadde vi familieråd, alle fikk si sitt og bli hørt. Deretter tok far og mor gode, kjærlige, romslige og stort sett rettferdige avgjørelser, selv om de tidvis kjentes hjerteskjærende urettferdige ut. Undertegnede har ikke vært like flink men har forsøkt å ta med meg mine foreldres kunnskap om dialog inn i  mitt forhold til egne barn. Hvor godt jeg har lyktes  er det flere meninger om, i hvert fall tre, bare i min egen minifamilie. ;) 

Så lytter jeg da, med ørene og med hjertet. Deretter må jeg fortsatt tørre å si nei. Jeg må våge å gi tillit - og i neste omgang prøve alt jeg kan å fortsatt være raus når de mislykkes og svikter min. Jeg er mine barns venn, men først og fremst er jeg pappaen deres, med grensesetting, kunnskap, idioti, eksempelets makt, omsorg, utilstrekkelighet, sinne og kjærlighet i verktøykassa. Av og til tar jeg upopulære beslutninger, selv hvor vondt det skjærer meg i hjertet der og da.

Det er ikke lett å være tenåring med alt omgivelsene, og en selv, krever av en. Men virkelig; Det ække lett å være tenåringspappa heller. Jeg trøster meg med at det er greit å av og til feile, det er menneskelig å også ta dårlige avgjørelser. Alt annet er utopi. Det som ikke er lov er å være baksetepassasjer i dine barns liv mens det de egentlig trenger er en kjørelærer.  

 

 Alle innlegg publiseres også på https://www.facebook.com/syvfemten/ Følg meg gjerne der.

 

 

Alt for god

 

 

Martin Ødegaard sliter med det samme som jeg gjorde på Smågutt 2. Jeg var rett og slett for god! Husker fortsatt godt at de andre gutta ikke skjønte de geniale pasningene mine - dermed ble de ofte seende ut som feilpasninger. De forsto aldri at når jeg ikke gikk i taklinger var det fordi jeg allerede hadde lest neste trekk, i motsetning til mine medspillerene. Ingen ante at min, tilsynelatende,begrensede løpskapasitet egentlig var energiøkonomisering og at min manglende skuddfot handlet om at andre skulle få lov til å skinne. Real Madrid, vær på vakt, nok et stortalent kan være i ferd med å gå tapt. Trodde virkelig  fotballen hadde lært etter min alt for tidlige sorti. ;)

 

 

Alle innlegg publiseres også på https://www.facebook.com/syvfemten/ Følg meg gjerne der. 




Mars og Venus og sånn...

 Bruker denne litt late søndagens bloggoppdatering til å dele et par saker fra lokalavisa vår, Oppland Arbeiderblad. Tidvis befriende små forhold her på bygda. ;-) 

 

Brune briller funnet!                                                                                                                                      

 

Grovt tyveri

 

Mars og Venus og sånn.. :)                                              

 


Hva kan ha skjedd på Gjøvik? 



Lag på lag lissom...

 

 

Her finner du OA på nett

 

 

Alle innlegg publiseres også på https://www.facebook.com/syvfemten/ . Følg meg gjerne der.

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Desember 2016
Einar Skare

Einar Skare

51, Gjøvik

Mann, mener mye, og har et ønske om å bli hørt. Syvfemten handler om meg og mitt, om politikk og samfunn, og dukker det opp noe annet som irriterer, gleder eller forundrer meg så synser jeg av og til om det også. Det blir ros, kanskje mest ris - føler at jeg har en seks, syv vintre innabords - så skal jeg prøve å lunke på med litt mannefølelser og gode opplevelser, og jeg kommer ikke unna tenåringspappaens verden. Har to barn, jente på 15 og gutt på 13.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits